Dette blogginnlegget danner bakgrunnen for artikler jeg er i ferd med å skrive om hvorfor det først og fremst er behov for økologisk innsikt for å kunne forhindre og behandle vestlige livsstilssykdommer. Farmasøytisk tankegang duger ikke.
Den typen ikke-smittsomme sykdommer som ofte kalles vestlige livsstilssykdommer, er blitt det største helseproblemet i den vestlige verden og er årsaken til de aller fleste dødsfall. I gamle dager var det de smittsomme sykdommene som tok flest liv og skapte størst angst i befolkningen.
Livsstilssykdommene omfatter tarmbetennelse (IBD, IBS, Crohns), fedme, diabetes, søvnforstyrrelse, depresjon, autisme, Parkinsons sykdom, astma og allergi, for å nevne noen. Dette er sykdommer som har sammenheng med den kraftige urbaniseringen de siste 50-60 årene. De fleste som har flyttet fra landsbygden til byer, har neppe hatt noe annet valg enn å gi avkall på sitt tradisjonelle råstoffbaserte kosthold og erstatte det med mye industriprodusert ferdigmat. Dessuten – i bymiljøene blir folk ikke eksponert for de rike mikrobielle økosystemene som finnes i landdistriktene. Bymennesket blir derfor ikke lenger utsatt for den naturlige stimulans som trengs for at immunsystemet skal være godt rustet til å beskytte kroppen mot infeksjonssykdommer, og for at det ikke skal løpe løpsk og forårsake astma, allergi og andre ikke-smittsomme sykdommer. Referansen til slutt (Zhang G et al 2024) er en grei oppdatering av sammenhengen mellom urbanisering og forekomsten av mikrobene i tarmen og astma og allergi.
Felles for alle livsstilssykdommene er sykdomsdisponerende forandringer i det mikrobielle økosystemet (mikrobiomet) i tarmen (mikrobiell dysbiose). I den urbane befolkningen er antallet mikrobearter i mikrobiomet lavere enn hos friske mennesker med tradisjonelt levesett. I tillegg er det ubalanse mellom de ulike artene. Hvilke mikrobearter som taper eller vinner i dette økologiske systemet, varierer fra sykdom til sykdom. Felles for alle sykdommene er imidlertid tap av de anaerobe bakteriene som lever i tett kontakt med tarmslimhinnene (Akkermansia, Faecalibacterium, Prevotella). Disse bakteriene hindrer inflammasjon i tarmen og produserer smørsyre som tarmcellene trenger som energikilde. Når forekomsten av disse bakteriene er lav, blir andelen høyere av aerobe arter som forårsaker inflammasjon. Det bidrar til at dysbiosen vedvarer eller forsterkes.
Skal man kunne forhindre og helbrede livsstilssykdommene, er det derfor nødvendig å
- unngå matvarer som fører til inflammasjon i tarmen,
- unngå tilsetningsstoffer som er fremmede for menneskes biologi,
- tilbakeføre anti-inflammatoriske og immunmodulerende naturstoffer som er gått tapt under urbaniseringen på veien til moderne bymiljø,
- ta i bruk økologisk kunnskap om hvordan anti-inflammatoriske, strikt anaerobe arter i tarmmikrobiomet kan favoriseres på bekostning av ugunstige pro-inflammatoriske, aerobe arter.
For å kunne lykkes med dette, er det nødvendig å frigjøre seg fra den farmasøytiske tankegangen som har dominert helsesektoren i mange tiår. Legemidler kan ikke forhindre helseproblemer forårsaket av kosthold og miljøforhold som ikke lenger er forenlige med de biologiske egenskapene som er resultatet av menneskeslektens evolusjon. Helsesektoren må i stedet ta utgangspunkt i kunnskap om hvordan menneskets biologi og ernæringsfysiologi er blitt tilpasset omgivelsene og tilgangen på mat.
Dagens praksis er preget av farmasøytisk tankegang. Stoffer som ikke fantes i menneskets opprinnelige kosthold blir godkjent til bruk i industriprodusert ferdigmat, dersom toksikologiske sikkerhetstester tyder på at de ikke volder skade. Økologiske motforestillinger blir ikke tillagt vekt, det blir krevd «vitenskapelige bevis» på at stoffene er skadelige. Det gjelder for eksempel i diskusjonen om pro-inflammatoriske tilsetninger (karragenan, karboksymetylcellulose) i ferdigmat og om kunstige søtningsstoffer. Det samme kan sies om myndighetenes likegyldighet til den ekstreme økningen i bruken av billige, pro-inflammatoriske, n6-rike planteoljer i ferdigmaten. Skepsis basert på økologisk tenkning blir imøtegått ved å hevde at det vitenskapelige grunnlaget ennå ikke er godt nok til at slike stoffer kan forbys. Hva med å stille spørsmål om mulige medisinske konsekvenser av at inntaket av pro-inflammatoriske fettsyrer har økt langt utover det mennesker noen gang tidligere har erfart. Forholdet mellom pro-inflammatoriske n6-fettsyrer og anti-inflammatoriske n3-fettsyrer er mellom 15/1 og 30/1 hos mennesker i den urbaniserte verden, mens det tidligere var mellom 5/1 og 1/1? Når man vet at inflammasjon er den viktigste driveren av livsstilssykdommene, burde spørsmålet bli tatt på alvor? Krav om mer «vitenskapelig forskning» vitner om ikke-økologisk tankegang.
Situasjonen er en annen når det gjelder myndighetenes forhold til kosttilskudd. Skepsisen er stor til helsefremmende naturstoffer som mennesket gjennom evolusjonsprosessen er blitt avhengig av, og som vil kunne kompensere for at bymennesker ikke i tilstrekkelig grad kommer i kontakt med naturstoffer som er gått tapt som følge av urbaniseringen. Det kreves «vitenskapelige bevis» for at naturstoffer som fantes i menneskes opprinnelige naturmiljø – og som mangler i dagens bymiljø – ikke er skadelige. Gjeldende regelverk er tilpasset legemiddelsektoren. Dersom forsøk kan dokumentere positiv helseeffekt av naturstoffer som mennesker gjennom evolusjonen er blitt tilpasset, står gjeldende regelverk i vegen for å opplyse folk om det. Det er ikke tillatt å gi sannferdig informasjon om positive medisinske effekter av kosttilskudd. Medisinske påstander er forbeholdt legemidler.
I kommende artikler her på bloggen vil jeg gå grundigere inn på hva som ligger i den økologiske tankegangen jeg har skissert ovenfor. I første omgang vil jeg forklare hvorfor manglende kontakt med jord gjør mennesker og dyr sårbare for sykdom, og at det er fornuftig å ta hensyn til naturens lover for å kunne gjøre noe med livsstilssykdommene.
Referanse
Zhang G et al (2024) Review: The influence of modern living conditions on the human microbiome and potential therapeutic opportunities for allergy prevention. Le Souëf World Allergy Organization Journal (2024) 17:100857 http://doi.org/10.1016/j.waojou.2023.100857
