Mange mennesker er engstelige for at ulykker i kjernekraftverk vil føre til ukontrollert utslipp av radioaktive stoffer i miljøet – i luft, vann og mat. Radioaktiv stråling skader alle levende vesener, og vil kunne få uhyggelige konsekvenser for økosystemene vi alle er avhengig av.
Men det er kanskje litt beroligende å vite at det et er mulig å beskytte seg mot skader av radioaktiv stråling og at det er mulig å styrke kroppens egen evne til å reparere stråleskader.
De fleste kjenner til at jod-tilskudd inngår i beredskapen mot radioaktivt jod, som i tilfelle en atomulykke vil forurense miljøet. Men jod-tilskudd virker ikke ved å stimulere kroppens egne forsvarsmekanismer, men ved å stå i vegen for opptak og inkorporering av radioaktivt jod i det jodholdige hormonet tyroksin i skjoldbruskkjertelen. Strålingsintensiteten i skjoldbruskjertelen blir derved lavere enn det den ville ha vært uten jod-tilskudd, og faren for celleskader og kreft i denne kjertelen mindre. Men jod-tilskudd vil ikke beskytte andre vev og organer mot radioaktiv stråling – eller annen stråling.
Gjennom hele evolusjonshistorien har levende organismer blitt utsatt for naturlig stråling som skader celler. Det gjelder UV-stråling, kosmisk stråling og ioniserende gamma-stråling fra radioaktive grunnstoffer som naturlig finnes i omgivelsene, f.eks. radon og thorium. Levende vesener har gjennom evolusjonen utviklet biokjemiske mekanismer som hele tiden reparerer celleskader forårsaket av denne naturlige bakgrunnsstrålingen. Men dersom strålingen blir altfor intens, f.eks. som følge av ulykke i atomreaktorer, vil kroppen ikke nødvendigvis klare å reparere skadene raskt nok. Men den naturlige reparasjonsmekanismen kan gjøres mer effektiv.
Radioaktiv stråling fører til at den dannes spaltningsprodukter (frie radikaler) som er svært reaktive. De skader celler og vev ved at de reagerer med og ødelegger cellestrukturer (membraner), DNA, RNA, fettstoffer og protein. Noen kjemiske substanser kan forhindre stråleskader ved at de fanger opp frie radikaler og dermed forhindrer at de reagerer med disse cellekomponentene. Men slike substanser har ikke fått noen plass i samfunnsberedskapen mot stråling fordi de har vist seg å ha ubehagelige bivirkninger. Men i noen land, f.eks. USA, inngår de visstnok i forsvarets beredskap mot radioaktiv stråling.
Skader av radioaktiv stråling på mennesker viser seg først på immunsystemet, sentralnervesystemet og tarmen. Stråleskader i benmargen fører til redusert nydannelse av hvite blodceller som blir til forsvarsceller (makrofager) og dermed til tap av infeksjonsmotstand og økt risiko for infeksjoner.
Celleskader forårsaket av radioaktiv stråling – og annen stråling – blir reparert av immunceller i det medfødte immunsystemet, først og fremst makrofagene. Disse cellene fungerer som et renovasjonsvesen som ransaker alle deler av kroppen på jakt etter skadde og døde celler, og som fjerner dem ved å spise og fordøye dem. Navnet makrofag, som betyr storspiser (makro = stor, fagos = spise), er dekkende for denne funksjonen. Samtidig har de samme cellene en sentral rolle i nydanning av friskt vev. Dersom disse cellene er i ekstra god trim er det med andre ord mulig å påskynde reparasjonen av stråleskader.
Dette er ikke bare teori. Det er grundig dokumentert at stoffer som stimulerer nydannelse av hvite blodceller i benmargen og fører til høyere aktivitet av makrofager, beskytter mot stråleskader. Det gjelder i første rekke for beta-1,3/1,6-glukaner som finnes i celleveggen hos gjærsopp og noen andre sopparter. Men noen immunstimulerende preparater av andre mikroorganismer har tilsvarende virkning, f.eks. den aktive komponenten i BCG-vaksinen (Bacillus Calmette-Guérin) og cellevegger av bakterien Corynebacterium parvum.
Det blir hevdet at russiske soldater på 1960-tallet ble utstyrt med gjærsopp-ekstrakter for å beskytte dem mot stråleskader i tilfelle krig. Dette var i så fall en god ide.
Allerede i 1941 ble det vist i dyreforsøk at et urent preparat av gjærsopp – kalt zymosan – stimulerte det såkalte retikuloendoteliale systemet (lymfeknuter, milt og benmarg) hos dyr og førte til raskere nydannelse av hvite blodceller og til økt aktivitet i makrofagene. Senere – spesielt etter 1970-årene – er det blitt grundig dokumentert at den aktive komponenten i zymosan er et beta-1,3/1,6-glukan. Denne kjemiske strukturen er undersøkt i detalj når det gjelder sikkerhet og biologisk virkning, og den har like god – eller bedre – immunologisk virkning når den gis oralt enn ved injeksjon. Beta-1,3/1,6-glukan som kosttilskudd kan derfor være et beredskapstiltak mot stråleskader som lar seg godt begrunne.
I den vedlagte artikkelen (ref.1) har jeg beskrevet kjemi og immunologisk virkemåte av beta-1,3/1,6-glukan som går ufordøyd gjennom tarmen. Men artikkelen omhandler ikke effekten mot stråleskader. Den effekten ble dokumentert i vitenskapelige studier på1980/90-tallet av en amerikansk og en tsjekkisk gruppe, sammenfattet i en oversiktsartikkel i 2014 (ref. 2). En artikkel fra 2021 (ref. 3) oppsummerer andre og senere studier som alle viser den strålingsbeskyttende virkningen av zymosan/beta-1,3/1,6-glukan fra gjær.
- Immune modulation by non-digestible and non-absorbable beta-1,3/1,6-glucan. J.Raa: Microbial Ecology in Health & Disease 2015, 26: 27824 – http://dx.doi.org/10.3402/mehd.v26.27824
- Effects of glucan on bone marrow. P. Sima, L.Vannucci, V. Vetvicka: Ann Transl Med 2014;2(2):18
- Preliminary study of the toxicity and radioprotective effects of zymosan in vitro and in vivo. Yue-zhi Zhang et al.: BMC Pharmacology and Toxicology (2021) 22:16 https://doi.org/10.1186/s40360-021-00482-1
