Del 1: Er jeg konspirasjonsteoretiker?
«Konspirasjonsteorier er farlig for global folkehelse» – ifølge en artikkel i Apollon (3/2022), Universitetet i Oslos forskningsmagasin. I artikkelen blir det hevdet at: «De som mener det fins skjulte maktstrukturer som forsøker å kontrollere befolkningen, er mer tilbøyelig til å ville nekte vaksine og forebyggende tiltak.» Artikkelen bygger på et intervju med en av forfatterne av en studie utført på Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo med tittelen «The role of conspiracy beliefs for COVID 19 health responses: A meta-analysis».
Artikkelen i Apollon vil nokså sikkert gi vann på mølla til alle som i blind tillit til myndighetene har stemplet vaksinemotstandere som usolidariske smittespredere som utsetter sine medborgere for stor risiko for covid-19. Alle støttespillere av myndighetenes covid-19-politikk trenger å bli gjort oppmerksom på samrøret mellom legemiddelindustri, godkjennings- og kontrollmyndigheter, helsemyndigheter, forskningsinstitutter, universiteter og toneangivende media i verden. Dette samrøret utgjør en godt skjult global og nasjonal maktstruktur med dominerende innflytelse på covid-19-politikken i alle land og på innholdet i fortellingen som befolkningen blir fortalt. Det er denne fortellingen som ligger til grunn for den gjengse oppfatningen av rett og galt om covid-19.
Men myndighetenes fortelling om covid-19 er lite etterrettelig. Media har gitt, og gir, ufullstendige, ensidige og noen ganger direkte feilaktige forklaringer på behovet for de mange tiltakene som ble påtvunget befolkningen – for angivelig å kunne stoppe en covid-19-pandemi. Bunnsolide faglige argumenter mot vaksinering og andre tiltak mot covid-19 er blitt neglisjert eller avvist som konspiratoriske. De som har betvilt myndighetens fortellinger, forholder seg ikke til vitenskapen – er det blitt sagt, blant annet av Anton Fauci i USA.
Vaksineprodusenten Pfizer har nylig (9. oktober 2022 under høring i Europaparlamentet) måttet innrømme at de ikke hadde undersøkt om mRNA-vaksinen hindrer smittespredning, før den ble godkjent. Begrunnelsen for tvangsvaksinering og vaksinepass var med andre ord basert på regelrett løgn. Kan det tenkes at svindel og løgn innen legemiddelsektoren er en mer alvorlig trussel mot folkehelsen enn forskrudde konspirasjonstenkere?
Etter to år med munnbind, hjemmekontor, nedstengninger og et massivt press på hele befolkningen om å la seg vaksinere, viser erfaringene at det har vært gode grunner til å betvile fornuften i myndighetenes ulike tvangstiltak. Myndighetene bestemte hva som var den rette lære – uten å ta hensyn til motforestillinger fra fagfolk som ikke var en del av maktstrukturen . Det gjaldt for eksempel massevaksinering ved å injisere i kroppen et gen (mRNA) som hører hjemme i covid-19-viruset. Ifølge vaksineprodusentene og helsemyndighetene var dette nye og uprøvde vaksineringsprinsippet både effektivt og sikkert.
Aviser, radio og nasjonale TV-kanaler kunngjorde samme budskap overalt i verden: For å kunne redde liv og sette stopper for en verdensomspennende sykdomskatastrofe, må hele verdens befolkning – unge som gamle – akseptere mRNA-injeksjoner. Markedsføringen av denne historien har vært så massiv at det ble godtatt at uvaksinerte medborgere ble brennmerket som usolidariske smittespredere som satte andre menneskers liv i fare. Men det det var ingen grunn til å forvente at injisert mRNA ville hindre smittespredning, og det viste seg etter hvert at både uvaksinerte og vaksinerte var smittespredere. Den store skandalen er at Pfizer aldri undersøkte om mRNA-vaksinen hindret smittespredning og at myndighetene overalt i verden antok at den gjorde det, og at de uten faglig belegg for det iverksatte massevaksinering og tvangsvaksinering av noen yrkesgrupper, og i tillegg innførte den meningsløse ordningen med vaksine-pass.
Ledende politikere og helsemyndighetene i alle land fortalte befolkningen at det var
en samfunnsplikt å ta eksperimentelle mRNA-injeksjoner. Var de klar over at det ikke forelå noen troverdig medisinskfaglig begrunnelse? Fra første stund ble det hevdet at injisering av koronavirusets mRNA i kroppen ville føre til stopp i smittespredningen, og at injeksjonen er uten farlige bivirkninger. Det ble hevdet at dersom mange nok (>70%) fikk injeksjoner av disse nye og uprøvde mRNA-vaksinene, ville det utvikle seg flokkimmunitet i befolkningen.
Derved ville covid-19-pandemien ta slutt. Ingen med vett og forstand i behold kan være motstander av en vaksine med slike egenskaper. Men fagfolk utenfor myndighetenes indre krets av egne eksperter, betvilte fra første stund myndighetenes forsikringer. Medienes «faktasjekking» har sørget for at fremstående representanter fra vaksineforskning og medisinsk vitenskap ikke har fått komme til orde med godt begrunnede innvendinger.
Selv ville jeg ikke la meg injisere med et gen (mRNA) fra koronaviruset. Ikke fordi jeg var blitt ført på avveie av konspirasjonstanker, og heller ikke fordi jeg er vaksinemotstander. Jeg har tross alt arbeidet med vaksiner i mange år av mitt liv. Min skepsis var faglig basert, og jeg ble derfor provosert av artikkelen i Apollon.
Jeg anså det som altfor risikabelt å få injisert virusgenet (mRNA) som ville få mine egne kroppsceller til å lage virusets piggprotein. Grunnen er at piggproteinet binder seg til et enzym (ACE = angiotensin converting enzyme) som regulerer nivået av hormonet angiotensin i kroppen. Dersom denne reguleringen blir forstyrret ved at piggproteinet binder seg til ACE og påvirker aktiviteten på dette enzymet, var det for meg ikke mulig å se bort fra i at injeksjon av mRNA kunne ha skadelige effekter, for eksempel på hjertet. Jeg fant ingen tilgjengelig informasjon som utelukket at produksjon av piggprotein i mine egne kroppsceller medfører økt risiko for hjertesvikt. Myndighetene og mediene levnet derimot ingen tvil: Injeksjon av virus-mRNA hindrer smittespredning og redder liv, og har ytterst sjelden alvorlige bivirkninger.
En annen grunn til min skepsis gjaldt levetiden til injisert mRNA i kroppen. Riktignok brytes fritt mRNA svært raskt ned, men i vaksineformuleringene er mRNA pakket inn i dråper av lipider/fettstoffer – også ikke-biologiske – som beskytter mRNA. Da mRNA-vaksinene ble godkjent var det ingen kunnskap tilgjengelig for slike som meg om hvor lenge virusets mRNA ble værende i kroppen, og hvor mRNA tok veien. Kunne mRNA bli værende lenge i hjertet, nyrene og hjernen og fortsette å produsere piggprotein i disse organene? Det har etter hvert vist seg at vaksine-mRNA fordeler seg overalt i kroppen, og til og med blir skilt ut i morsmelk. Et annet spørsmål var om mRNA kunne bli omdannet til DNA og bli inkorporert i kroppens eget arvemateriale og føre til varige genetiske forandringer. Molekylærbiologer anså denne risikoen for liten fordi menneskekroppen ikke produserer enzymet som omdanner RNA til DNA (revers transkriptase). Men ingen av dem har villet utelukke at det kan skje på annen måte.
Fagekspertisen som slapp til i aviser, radio og TV forsikret befolkningen om at mRNA-vaksinering var den beste måten å få utviklet flokkimmunitet på. Jeg var svært tvilende fordi det var lite sannsynlig at injeksjon av mRNA ville føre til økt utskilling av antistoff (IgA) i slimhinnene i lungene eller tarmen. For meg var det logisk å forvente at viruset ville kunne formere seg i overflatevevene også hos de vaksinerte, og at de ville være smittespredere på lik linje med uvaksinerte. Men det tok sin tid før myndighetene nølende måtte erkjenne at det forholdt seg slik.
I høringen i Europaparlamentet den 9. oktober i år, måtte representanten for Pfizer vedgå at de aldri hadde undersøkt om mRNA-vaksinen hindret smittespredning. Representanter fra Moderna og Astra Zeneca lot seg ikke utspørre om det samme. Da melder spørsmålet seg: Hvordan kunne myndighetene i alle land forsikre befolkningen om at vaksinen hindrer smittespredning? Var de blitt løyet til av Pfizer om selve begrunnelsen for tvangsvaksinering og vaksinepass? Det dreier seg om tiltak med svært store konsekvenser for svært mange enkeltmennesker og for sentrale samfunnsfunksjoner. Hvem er modig nok til å stå fram og ta ansvar for samfunnsødeleggende tiltak basert på løgn? Vil befolkningen i EU noen gang få innsyn i hva som foregikk da Ursula van der Leyen på vegne av EU inngikk avtalen med Pfizer (direktøren selv) om leveranse av covid-19-vaksine til en verdi av mange milliarder Euro? Den som spør får ikke svar.
Del 2: Virkeligheten overgår fantasien
Etter alt å dømme står vaksineindustrien, verdens helseorganisasjon (WHO) og helsemyndighetene i alle land bak den globale fortellingen om nødvendigheten av global massevaksinering. Fortellingene er blitt ukritisk formidlet av aviser, radio og TV verden over.
Det økonomiske bidraget fra legemiddelindustrien til Food and Drug Administration (FDA) i USA utgjør minst 65 % av FDAs finansiering. Hvorfor ville FDA i USA – folkets vaktbikkje i møte med vaksineindustrien – hemmeligholde vaksinasjonsdata fra Pfizer i 55 år før de ble frigjort? De som peker på at dette lukter ille, blir fort stemplet som konspirasjonstenkere som sår tvil om myndighetenes hederlighet og ubestikkelighet. Det gjelder i minst like stor grad dersom man peker på at de store finanshusene på Wall Street ikke bare er dominerende eiere av verdens legemiddel- og vaksineindustri, men også av verdens største mediekonsern.
I en artikkel av den britiske hjertespesialisten Aseem Malhotra, publisert den 26 september 2022 i Journal of Insulin Resistance, blir den offisielle historien om covid-19 betegnet som en verdensomspennende pandemi av løgner. Artikkelen har tittelen:”Curing the pandemic of misinformation on COVID-19 mRNA vaccines through real evidence-based medicine” (https://doi.org/10.4102/jir.v5i1.729). Artikkelen har rikelig med eksempler på legemiddel-/vaksine-industriens makt over helsemyndighetene og mediene verden over – og på narrespillet i kulissene. Det faglige og økonomiske samrøret mellom legemiddelindustri, helsemyndigheter, universiteter og media er godt skjult for folk flest. Men det er så omfattende og sofistikert at det overgår den mest fantasifulle konspirasjonstenkning.
De fleste mennesker i vestlige land har tillit til at legemiddelindustriens førsteprioritet er å utvikle stadig nye og bedre produkter som helbreder sykdom. Men førsteprioriteten er å tjene penger – massevis av penger. Det er mye mer lønnsomt å utvikle produkter som det store flertallet friske mennesker tror de trenger, enn produkter som helbreder sykdom. Denne forretningsmodellen hadde ikke fungert uten at legemiddelselskapene hadde brukt mye mer penger på markedsføring og «påvirkningsarbeid» (>20 ganger) enn på forskning med tanke på nye og innovative legemidler som folk trenger for å kunne helbrede sykdom. Pfizers strategi for å få mRNA-vaksinen hurtiggodkjent for massevaksinering verden over, har vært særdeles vellykket – økonomisk sett. Vaksinen har gitt Pfizer en nettogevinst på flere hundre milliarder kroner og den topper dermed suverent listen over de mest lukrative investeringer i legemiddelindustriens historie. Den samme industrien har klart å fraskrive seg det økonomiske ansvaret for mulige skader på personer som får vaksinen. Det må myndighetene i de enkelte land ta på sin kappe, på tross av at myndighetene også tar grunnlagsinvesteringene i utvikling av nye legemidler og vaksiner.
Legemiddelindustrien har klart å skape et omdømme som står i grell kontrast til at den er en av verdens mest korrupte industrigrener. Ifølge Aseem Malhotra (artikkelen ovenfor) har de 11 største farmasiselskapene godtatt å betale 300 milliarder kroner i bøter i perioden 2003 til 2016, bare i USA, for å ha manipulert forsøksresultater, underslått informasjon og for å ha drevet ulovlig markedsføring. Er det grunn til å ha tillit til at denne industrien forteller den hele og fulle sannheten om de nye covid-19-vaksinene? Etter at Pfizer måtte vedgå at de ikke hadde undersøkt om vaksinen hindret smittespredning, burde svaret på spørsmålet være åpenlyst. Kanskje må vaksineprodusentene etter hvert også frigi informasjon om bivirkninger av vaksinen og om den faktiske beskyttelsen mot covid-19. Dette er spørsmål som det ikke har vært lett å få svar på, fordi spørsmålene i seg selv vitner om konspiratorisk tenkesett.
Mediene var ikke pådrivere i avsløringen av løgnen om mRNA-vaksinene og smittespredning. Hva om de nå kan bli pådrivere for å skaffe til veie pålitelige data om alvorlige bivirkninger av mRNA-vaksinene og om kost/nytte-effekten av dem? Kanskje mediene på vegne av befolkningen også kunne stille påtrengende og ubehagelige spørsmål som enkeltpersoner neppe får svar på, for eksempel om det er noen sammenheng mellom mRNA-vaksinering og den store overdødeligheten (> 16 % i Storbritannia) det siste året.
Mediene og helsemyndighetenes benytter seg av «fakta-sjekkere» som sørger for at den offisielle covid-19-fortellingen ikke blir forringet. Fakta-sjekkerne er ikke nødvendigvis folk med fagkunnskap på de områdene de faktasjekker. Det kan gi seg absurde utslag. Et av verdens mest prestisjetunge medisinske tidsskrift (British Medical Journal), ble faktasjekket og anklaget for feilinformasjon etter å ha undersøkt mulig svindel i Pfizers covid-19-studier. Det sier vel sitt når også oppfinneren av teknologien som ligger til grunn for mRNA-vaksinen (Robert Malone), ble faktasjekket og sensurert etter å ha stilt seg kritisk til denne vaksinen.
Det er tankevekkende å ta en titt på YouTubes retningslinjer for omtale av covid-19-vaksinene, og hvilke uttalelser som blir sensurert. (https://support.google.com/youtube/answer/9891).
Det er ikke tillatt å uttalele noe som:
- strider med ekspert-konsensus i Verdens helseorganisasjon (WHO) eller hos de enkelte lands helsemyndigheter når det gjelder covid-19-vaksinering
- gir uttrykk for at vaksinene gir kroniske bivirkninger eller andre bivirkninger som ikke er anerkjent av myndighetene
- kan gi inntrykk av at vaksinen ikke hindrer smittespredning eller ikke beskytter mot sykdom
- ikke er representative for stoffene i vaksinene
Det burde være en tankevekker for alle dem som blindt tror på myndighetenes beskrivelser av virkeligheten om covid-19-vaksinene, og samtidig frykter at kritiske spørsmål skyldes konspirasjonstenkning og mistro.
I min naivitet trodde jeg en stund at mediene i Norge ville trykke kronikker som tar opp spørsmål som vaksine-entusiastene ikke vil svare på. Hvorfor har dødeligheten av covid-19 vært høyest i land med høyest andel vaksinerte? Er det noe man har oversett? Hvorfor har covid-19 i svært liten grad rammet den uvaksinerte befolkningen i fattige afrikanske land? Er det noe der vi kunne ta lærdom av? Kan mangel på sollys og dårlig kosthold ha vært årsaken til den høye dødeligheten hos eldre på sykehjem? I hvilken grad er covid-19 en sykdom som rammer samfunnets underpriviligerte, de som på grunn av lav inntekt har dårligst kosthold og boforhold? Vil velprøvde medikamenter mot virus (for eksempel Ivermektin) kunne forhindre covid-19? Er det mulig å redusere risikoen for alvorlig covid-19 ved å forbedre kostholdet og endre livstilen? Vil kosttilskudd som blant andre vitamin D, vitamin B3, magnesium og sink redusere risikoen for alvorlig sykdom? Vaksineindustrien er ikke begeistret for slike spørsmål, men media burde være det.
Media har vært ensidig opptatt av å videreformidle myndighetenes fortellinger om vaksinering. Alt annet har stort sett fått negativ omtale, til og med betydningen av vitamin D-tilskudd. Derimot har befolkningen stadig vekk blitt fortalt at det er mRNA-vaksinene som kan berge liv og få folk trygt gjennom en antatt pandemi. Folk har fått «opplæring» om antistoffene som dannes etter vaksinering og blitt fortalt at det er disse som er ansvarlige for infeksjonsbeskyttelsen. Men til og med denne historien har vært mangelfull. Den viktigste delen av infeksjonsforsvaret – naturlig immunitet – har fått lite omtale. Denne grunnleggende og mest effektive infeksjonsbeskyttelsen blir i liten grad aktivert av mRNA-vaksiner. Naturlig smitte gjennom slimhinnene og naturstoffer i omgivelsene aktiverer derimot naturlig immunitet og fører til langvarig infeksjonsbeskyttelse. Det gjør ikke mRNA som blir injisert. Det er selvsagt ikke i vaksineselskapenes interesse at slike tema blir viet større oppmerksomhet. De dominerende mediekonsernene burde gjøre det, men maktstrukturen i legemiddelsektoren er kanskje for robust til at det lar seg gjøre?
