Offentlig statistikk har vist tall for dødelighet og alvorlig covid-19 i alle land i verden, uke for uke helt siden epidemien startet. Statistikken har vist at forskjellene mellom vaksinerte og uvaksinerte ikke er så overbevisende som mediene og offentlige myndigheter har gitt uttrykk for.
Ved årsskiftet 2021/22 skrev jeg en artikkel med tittelen: Ta vaksinen! Men hvorfor? Der ga jeg uttrykk for skepsis til statsministerens formaning i nyttårstalen (2022) om å ta mRNA-vaksine mot den nye virusvarianten som var blitt dominerende (omikron) og uttrykte tvil om at massevaksinering ville kunne sette stopper for viruset. Jeg har aldri forstått helsemyndighetenes ensidige budskap om vaksinenes fortreffelighet, uten at de omtaler andre forhold som avgjør hvor syk man blir av covid-19-viruset.
Nyhetsmedia har vist bilder fra intensivavdelinger som behandler dødssyke covid-19-pasienter, og funnet det passende å gjøre oppmerksom på at det er uvaksinerte det dreier seg om. Studerer man slike bilder nærmere vil man kunne oppdage at mediene like gjerne kunne ha gjort oppmerksom på at det er overvektige det dreier seg om. Hva ligger bak myndighetenes – og medienes – uvilje mot å orientere befolkningen om at alvorlig sykdom og død av covid-19-viruset i svært stor grad avhenger av sykdomsdisponerende kosthold og livsstil. Friske mennesker er temmelig motstandsdyktige. Forskjellene i dødelighet fra land til land kan gi viktig og nyttig informasjon om hva som hever eller senker terskelen mot å bli syk av covid-19-viruset. Det er mye den enkelte selv kan gjøre for å redusere egen risiko for å bli syk.
På tross av et godt utbygd helsevesen og høy vaksinasjonsgrad, har dødeligheten av covid-19 i vestlige land, f.eks. USA og Storbritannia, vært den høyeste i verden. Motstykket er fattige land i Afrika hvor fåtallet har vært vaksinert og heller ikke vært syke. I disse landene ble ikke covid-19 den katastrofen som WHO regnet med. I Sør-Afrika derimot – som sosio-økonomisk ligner mest på europeiske land – har dødeligheten av covid-19 vært høy, det samme har også vaksinasjonsgraden. Dette er fakta som står i paradoksal kontrast til den ensidige fortellingen om mRNA-vaksinene.
Det er mennesker med synlige tegn på vestlige livssykdommer (bl.a. fedme) som har størst risiko for å bli alvorlig syke og dø av covid-19. Dette kan være grunnen til at med lav inntekt og sykdomsdisponerende kosthold basert på mye billig ferdigmat, er blitt hardest rammet. Det er et faktum at covid-19 sosialt sett rammer svært skjevt og derfor bør kunne beskrives som en klassesykdom. I fattige afrikanske land er situasjonen en annen.
Vestlig ferdigmat er utenfor økonomisk rekkevidde for folk flest i fattige afrikanske land. De har fortsatt et tradisjonelt kosthold basert på lokale råvarer, men ikke i overflod. De slipper derfor unna vestlige livsstilssykdommer som disponerer for covid-19. Sør-Afrika er et unntak.
Under hele pandemiperioden har myndigheter og media opplyst befolkningen om at det er mennesker med såkalte underliggende sykdommer (fedme og diabetes) som har høyest risiko for å dø av covid-19, uten å gå nærmere inn på hva den enkelte selv kan gjøre for å redusere denne risikoen. De ukentlige statistikkene over døde og alvorlig syke blant vaksinerte og uvaksinerte, viser ikke om det er forskjeller i de to gruppene når det gjelder forekomsten av fedme og annen vestlig livsstilssykdom. Dersom det er slike forskjeller, vil statistikken ikke gi pålitelig informasjon om effekten av vaksineringen og heller ikke om covid-19 rammer forskjellig i ulike sosiale grupper.
Jeg har prøvd å få svar fra myndighetspersoner i Norge på hva det kan komme av at vestlige land med høy vaksinasjonsgrad og godt helsevesen er mye hardere rammet av covid-19 enn fattige afrikanske land hvor bare en liten andel av befolkningen er blitt vaksinert. Svaret jeg har fått, blant annet på et møte i Det Norske Videnskapsakademi i mars 2022, er at dødeligheten i Afrika har vært underrapportert og at gjennomsnittsalderen av befolkningen er mye lavere enn i europeiske land. Man behøver ikke gjøre dyptpløyende analyser for å kunne fastslå at denne forklaringen simpelthen ikke er riktig.
Hva er grunnen til uviljen til å analysere hva som kan ligge til grunn for store forskjeller fra land til land når det gjelder dødelighet av covid-19? Det er en gåte for meg at nysgjerrigheten blant fagfolk og myndigheter ikke blir pirret av det faktum at dødeligheten av covid-19 i et høyt utviklet industrisamfunn som Japan, er blant den laveste i verden, på tross av at landet har mye høyere andel eldre enn noe annet land i verden. Har det noe med det japanske kostholdet å gjøre? Svaret er sannsynligvis JA. Det er neppe noen som tror at det er mRNA-vaksinene som har skylden for den høye dødeligheten av covid-19 i vestlige land. Det naturlige spørsmålet burde derfor være: Er det naturmiljøet, kostholdet og livsstilen i urbaniserte vestlige samfunn som er mest avgjørende for alvorlighetsgraden av covid-19? Dette burde bli drøftet i full offentlighet og må bli tatt hensyn til når myndighetene legger opp strategien for å møte fremtidige epidemier og pandemier. Men foreløpig er det fortreffeligheten av massevaksinering som gjelder, også når det gjelder barn som har naturlig immunitet mot covid-19-viruset. Hvor kommer den fra, denne iveren etter å vaksinere alle som en? Hvorfor skal man på død og liv vaksinere den afrikanske befolkningen mot en virussykdom som ufarlig for dem? De har langt alvorligere sykdommer å stri med enn covid-19.
